Filmanmeldelse: «Mama» (2013)
SPOILER ALERT!
Skrekkfilm/Grøsser
USA: 13+
Regi: Andres Muschietti
Skuespillere: Jessica Chastain, Nikolai Coster-Waldau,
Megan Charpentier, Isabelle Nélisse, Daniel Kash og Javier Botet.
Den danske favoritten Nikolai Coster er tilbake i en noe
annerledes sjanger fra sin pågående populære serie «Game of Thrones»
og tar i denne omgang et stup ned i skrekksjangeren sammen med flere velkjente
fjes fra Hollywood. Blant annet Jessica Chastain kjent fra storfilmen «The
Martian»
og den store Javier Botet, som igjen viser sine skrekkelige kunster i rollen
som tittelkarakteren «Mama».
Filmen i seg selv er basert på en argentinsk kortfilm
utgitt i 2008, og har selveste Guillermo del Toro som produsent.
Plottet:
Kunstneren Lucas har i fem år forsøkt å finne sine bortførte nieser, etter at hans tvillingbror Jeffrey (begge spilt av Coster) drepte kona
og forsvant med både Victoria (Charpentier) og Lilly (Nélisse). Da hans søketeam finner jentene i en
forlatt hytte i skogen alene blir det han og kjæresten Annabels (Chastain)
oppgave å rehabilitere dem til å møte omverdenen.
Da Lucas i et av filmens få spenningstopper faller ned trappen
og ender i koma, blir Annabel alene med jentene. Hun mener det skjer underlige
ting med dem, som at en ukjent stemme synger og leker med dem om
natten. Hun tror noen/noe besøker dem.
Psykologen
Dr. Gerald Dreyfuss (Kash)(etterforsker denne «Mama»(Botet) som jentene ofte snakker til, og
kobler henne med Edith Brennan, som falt fra en klippe nær jentenes hytte og mistet livet med barnet sitt. «Mama» blir sjalu på jentenes nye liv og
kidnapper dem til klippen i den mening å ta dem med seg i døden. Lucas våkner fra koma i tide, og
Annabel lokaliserer Ediths barns levninger i håp om å gi henne fred.
I det noe skuffende klimakset av filmen velger Mama/Edith
bort sitt eget barn, og hun og Lilly stuper i en kjærlig omfavnelse og forvandler seg til en haug med blå sommerfugler. Et tegn på at begge fikk
fred?
Filmen går kronologisk frem i tiden, men et tidshopp på
fem år, og ender med en brå slutt uten mye forklaringer. Javier Botet, med sine
ekstraordinære ledd og kropp utgjør, gjennom mesteparten av filmen, en
strålende jobb som Mama med brukket rygg og lange ekle kropp. Filmen bygger opp
et likt spenningsnivå gjennom filmen ved å aldri vise «Mama» helt før på slutten, og direktør Muschietti
holder en trist og melankolsk følelse gjennom det hele.
I den avgjørende scenen av filmen der mor og barn
gjenforenes, føler jeg sjangeren går fra skrekk til humor, da tragisk dårlig CGI
og animasjon av «Mama» får en til å le, istedenfor den antatte følelsen av
medlidenhet. Ellers har direktøren holdt seg godt til skrekksjangeren, med
møllspiste vegger, skremmende lyder og dessverre for få skvette scener for min
del.
En annerledes skrekkfilm med en original plottwist, god
bakgrunnshistorie og to vidunderlige barneskuespillere gjorde fremdeles filmen verdt å se. Anbefales, om en kan klare å gå fra å gjemme seg bak en pute til å le når en egentlig ikke skal.
