Bokanmeldelse: Stephen Chboskys «Perks of Being a Wallflower”

Norsk tittel: Fordelene med å være veggpryd

Utgitt: 1999

Forfatter: Stephen Chbosky

Antall sider: 231

Denne boken som ble filmatisert i 2012, har siden sin utgivelse vært et ikon for ungdomsromaner som understreker det kaotiske livet under puberteten, videregående og det å vokse opp. Jeg har vendt meg tilbake til boken jeg leste på ungdomskolen for å få et nytt innblikk i boken, og sitter igjen med samme effekt den ga meg da.  

I denne boken leser man seg gjennom et sett med brev sendt til en ukjent person, fra denne gutten Charlie. Mottakeren kjenner ikke Charlie personlig, men senderen av brevene hadde hørt gode ting om personen. Dette er Charlies måte å fortelle om livet sitt på.

Charlie er et sjenert individ, ikke for mye, og ikke for lite. Han er mye i sitt eget hodet, og ser mye av livet fra sidelinjen. Hans bestevenns selvmord rett før skolestart ryster hans allerede ustabile liv. Han treffer de eldre seniorene Sam og Patrick og de blir viktige mennesker i hans liv som begge strir med sine egne problemer. Charlie virker i brevene som en outsider som dokumenterer det han ser istedenfor å delta. Ev veggpryd. Ved hjelp av en god lærer, sin første romantiske opplevelse, dop og alkohol lærer Charlie å delta i liver mer og mer. Mot slutten av boken kommer hans traumatiske barndomsopplevelser med seksuelt misbruk gjennom og han lider et mentalt sammenbrudd og blir innlagt. Han ser med håp til neste skoleår.

For å være ærlig leste jeg denne boken for første gang uten å forstå poenget. Jeg leste ikke mellom linjene. Jeg fullførte boken og ante ikke dets sanne budskap. Et lite klikk på nettet beviste meg feil. Boken er et tydelig eksempel på hvordan et seksuelt misbrukt menneske fortrenger sine følelser, og hvordan det påvirker ens sosiale og mentale liv. Hans tante hadde misbrukt han, og dette var så godt gjemt mellom linjene at jeg er dypt imponert selv i dag.

En av de beste bøkene jeg noensinne har lest, en virkelig tankevekker. Karakteren 6 uten tvil.

Filmanmeldelse: "Mama"

Filmanmeldelse: «Mama» (2013)

SPOILER ALERT!

Skrekkfilm/Grøsser

USA: 13+

Regi: Andres Muschietti

Skuespillere: Jessica Chastain, Nikolai Coster-Waldau, Megan Charpentier, Isabelle Nélisse, Daniel Kash og Javier Botet. 

Den danske favoritten Nikolai Coster er tilbake i en noe annerledes sjanger fra sin pågående populære serie «Game of Thrones» [1] og tar i denne omgang et stup ned i skrekksjangeren sammen med flere velkjente fjes fra Hollywood. Blant annet Jessica Chastain kjent fra storfilmen «The Martian»[2] og den store Javier Botet, som igjen viser sine skrekkelige kunster i rollen som tittelkarakteren «Mama».

Filmen i seg selv er basert på en argentinsk kortfilm utgitt i 2008, og har selveste Guillermo del Toro som produsent.

Plottet:

Kunstneren Lucas har i fem år forsøkt å finne sine bortførte nieser, etter at hans tvillingbror Jeffrey (begge spilt av Coster) drepte kona og forsvant med både Victoria (Charpentier) og Lilly (Nélisse). Da hans søketeam finner jentene i en forlatt hytte i skogen alene blir det han og kjæresten Annabels (Chastain) oppgave å rehabilitere dem til å møte omverdenen.  

Da Lucas i et av filmens få spenningstopper faller ned trappen og ender i koma, blir Annabel alene med jentene. Hun mener det skjer underlige ting med dem,  som at en ukjent stemme synger og leker med dem om natten. Hun tror noen/noe besøker dem. 

Psykologen Dr. Gerald Dreyfuss (Kash)(etterforsker denne «Mama»(Botet) som jentene ofte snakker til, og kobler henne med Edith Brennan, som falt fra en klippe nær jentenes hytte og mistet livet med barnet sitt. «Mama» blir sjalu på jentenes nye liv og kidnapper dem til klippen i den mening å ta dem med seg i døden. Lucas våkner fra koma i tide, og Annabel lokaliserer Ediths barns levninger i håp om å gi henne fred.

I det noe skuffende klimakset av filmen velger Mama/Edith bort sitt eget barn, og hun og Lilly stuper i en kjærlig omfavnelse og forvandler seg til en haug med blå sommerfugler. Et tegn på at begge fikk fred?

Filmen går kronologisk frem i tiden, men et tidshopp på fem år, og ender med en brå slutt uten mye forklaringer. Javier Botet, med sine ekstraordinære ledd og kropp utgjør, gjennom mesteparten av filmen, en strålende jobb som Mama med brukket rygg og lange ekle kropp. Filmen bygger opp et likt spenningsnivå gjennom filmen ved å aldri vise «Mama» helt før på slutten, og direktør Muschietti holder en trist og melankolsk følelse gjennom det hele.

I den avgjørende scenen av filmen der mor og barn gjenforenes, føler jeg sjangeren går fra skrekk til humor, da tragisk dårlig CGI og animasjon av «Mama» får en til å le, istedenfor den antatte følelsen av medlidenhet. Ellers har direktøren holdt seg godt til skrekksjangeren, med møllspiste vegger, skremmende lyder og dessverre for få skvette scener for min del.

En annerledes skrekkfilm med en original plottwist, god bakgrunnshistorie og to vidunderlige barneskuespillere gjorde fremdeles filmen verdt å se. Anbefales, om en kan klare å gå fra å gjemme seg bak en pute til å le når en egentlig ikke skal.

---

[1] http://www.hbo.com/game-of-thrones

[2]http://www.imdb.com/title/tt3659388/

http://www.imdb.com/title/tt2023587/